Klimapsykologi #3. Klimaparadokset: Hvorfor handler vi ikke?

DSC_0483

Jo sikrere klimaforskerne er på at klimaendringene er menneskeskapte (97-98 prosent tror dette), jo mindre bekymret blir mannen i gata. I 1989 svarte 39 prosent av nordmenn at de var svært bekymret for drivhuseffekten og klimaendringer. I 2011 var andelen sunket til 6 prosent. Og mens 74 prosent av nordmenn var enige i at klimaendringene er menneskeskapte i 2009, var andelen som var enige i dette sunket til 65 prosent i 2011.

Det er dette psykolog Per Espen Stoknes kaller klimaparadokset. På konferansen om klimapsykologi på BI 10. oktober pekte Stoknes på fem mulige psykologiske forklaringer på dette paradokset.

1. Klima virker fjernt

Klimaendringer framstår som noe fjernt i både tid og rom. Skal dette skje om 200 år? De fleste av oss har nok med å planlegge morgendagen, eller i ekstremt fall tenke fram til neste sommerferie.

Dessuten er klimaendringer usynlige. Vi merker ikke klimaendringene på kroppen (i alle fall i liten grad her til lands, enn så lenge). Stoknes viste Supertramps albumcover fra 1975, med tittelen «Crisis? What crisis?», hvor en mann sitter uaffisert og soler seg mens fabrikkpiper spyr ut røyk i bakgrunnen.

supertramp

Problemet er at klimautslipp har blitt noe enda fjernere siden 1975. I dag føler vi at vi puster ren luft, vi er skjermet for synlig forurensing og lever tilsynelatende i en ren verden. Krisen blir dermed lettere å ignorere, enda den har blitt mer alvorlig.

I tillegg er klima fjernt ved å ofte omtales abstrakt. Det snakkes om CO2 og temperaturøkninger og kvoter, som folk flest ikke greier å se for seg. CO2 skulle hatt en farge!

At fjernhet resulterer i at vi ikke tar krisen innover oss kan forklares evolusjonært. Gjennom evolusjonen har vårt kognitive system utviklet seg til å fungere sånn at vi minker risikoer som virker fjerne, men overvurderer risikoer som er nære. Slik overlevde forfedrene våre, ved å rømme fra umiddelbare farer. Jeg vil tro at de fleste bruker mer tid på å bekymre seg for eksamen, kjærlighetsforhold og morgendagens jobbmøte, enn for klimakrise.

Konklusjon: Vi må få klimaendringene til å virke nærmere. Ekstremvær har eksempelvis dessverre vist seg veldig effektivt for å øke folks bekymringer og engasjement for klima.

2. Kulturelle filtre

Det er en vanlig misoppfatning at manglende klimaengasjement skyldes at folk ikke har nok kunnskap. Stoknes kaller dette «tom bøtte-modellen». Folk ses på som tomme bøtter som bare ikke vet nok om klimakrise. Fyll opp bøtta med kunnskap, så begynner nok folk å handle! Dette har gang på gang vist seg å være feilslått. Kunnskap fører ikke til handling.

Problemet er ikke at bøtta er tom, problemet er at den er full. Full av kulturelle filtre og holdninger. For eksempel vil folk med høy utdanning som allerede har en holdning om at staten bør være minst mulig, være skeptiske til klimavitenskap fordi de misliker løsningen på klimaproblemet: nemlig at staten må blande seg inn mer for å redusere klimautslipp. Fordi de er skeptiske til løsningen, bruker de intelligensen sin på å finne feil ved budskapet, for eksempel ved å kritisere klimaforskning for å være dårlig og useriøs, si at klimaendringer er naturlige etc.

Dette kalles i psykologien for confirmation bias (bekreftelsesbias). Vi liker og er enige i informasjon vi allerede tenkte i utgangspunktet, og ignorerer eller lar være å tro på informasjon som går på akkord med det vi opprinnelig tenkte. Jeg er glad i sjokolade, og føler at det er bra for meg. Jeg vil sannsynligvis lytte til informasjon som sier at sjokolade er sunt, og vektlegge denne informasjonen mer enn informasjon som sier at sjokolade er usunt.

Confirmation bias kan føre til polarisering, ved at de som allerede er skeptiske til menneskeskapte klimaendinger bare lytter til informasjon som motsier dette, mens de som tror på menneskeskapte klimaendringer lytter til informasjon som bekrefter dette og ignorerer informasjon som motsier det.

Konklusjon: Problemet er ikke at folk vet for lite om klimaendringer. Problemet er at de har filtre i form av en masse andre verdier og holdninger, som klimainformasjonen sendes gjennom. Disse filtrene påvirker hvordan individer tolker informasjonen om klimaendringer. Klimakommunikasjon må dermed tilpasses verdiene ulike folk allerede har.

3. Lite handling svekker holdninger

En beslektet misoppfatning er at hvis man har en holdning («Klimaendringer er menneskeskapte»), så styrer denne handlingen («Jeg må redusere klimautslippene mine. Jeg slutter å fly og spise kjøtt, skal kjøpe mindre.» etc).

Virkeligheten er ikke sånn. Ofte står handlingene våre i strid med verdiene. «Jeg vet det ikke er bra å kjøre masse bil, men jeg gjør det likevel.» Det som da skjer, er at i stedet for å tilpasse handlingene våre til holdningene, så gjør vi heller motsatt: vi tilpasser holdningene til handlingene. «Jeg kjører masse bil. Det kan umulig påvirke klimaet.»

Konklusjon: Det er viktig at folk gjøres oppmerksomme på hvilke løsninger som fins samtidig klimakrisen omtales, og hvilke gjennomførbare handlinger de kan gjøre som er mer klimavennlige. Hvis ikke kan klimakrisemaksimering føre til en motreaksjon i form av at folk ender med å bry seg enda mindre, fordi de ikke vet hva de selv kan gjøre, og så tilpasser holdningen til ikke-handlingen sin. Nudging kan her spille en viktig rolle, i å for eksempel synliggjøre hva som er mest klimavennlig å velge.

4. Dissonans styrker fornektelse

Det har vært en del snakk om Leon Festingers teori om kognitiv dissonans og parallellen mellom røyking og klimafornektelse. For dem som ikke kjenner teorien, kan den illustreres med et eksempel med røykere: Mange røykere slites mellom to motstridende erkjennelser. 1. Jeg røyker og 2. Røyking fører til kreft. Når to erkjennelser er i konflikt på denne måten, oppstår kognitiv dissonans. Handlingen (jeg røyker) og kunnskapen/holdningen (røyking er farlig) stemmer ikke overens. Fordi vi mennesker er glade i å være konsistente, er dette ubehagelig, og vi orker ikke å ha det sånn. Derfor reagerer vi med å dempe dissonansen, så atferd og tanke blir mer i overensstemmelse. Dette kan gjøres på flere måter:

1. Vi endrer på en eller begge erkjennelsene. «Jeg røyker virkelig ikke så mye.»

2. Vi endrer på hvor viktig vi tror den ene erkjennelsen er. «Det er jo mange som røyker som ikke får kreft, det er sikkert ikke så farlig.»

3. Vi legger til en tredje erkjennelse som minker gapet mellom de to forrige. «Jeg trener og spiser så sunt, så da har det ikke noe å si at jeg røyker.»

4. Vi benekter at de to erkjennelsene henger sammen. «Det er dårlig bevis for at røyking faktisk fører til kreft.»

Eksempelet med røyking kan enkelt skiftes ut med personlige klimautslipp, som Per Espen Stoknes gjør her:

IMG_6814

De fleste av oss lever nettopp med to motstridende erkjenntelser når det kommer til klimautslipp: 1. Jeg har høye utslipp, og 2. CO2 fører til klimakaos. Spriket er ubehagelig, og kognitiv dissonans oppstår. For å redusere ubehaget, kan vi:

1. Endre én eller begge erkjennelser: «Mine utslipp er virkelig ikke så store.»

2. Endre på hvor viktig vi tror den ene erkjennelsen er. «Bevisene for at CO2 fører til oppvarming, er svake.»

3. Legge til en tredje erkjennelse som minker gapet mellom de to forrige. «Jeg har innstallert varmepumpe, så da har ikke turen til Thailand så mye å si.»

4. Benekte at de to erkjennelsene henger sammen. «Det er ikke bevist at CO2 og klimaendringer henger sammen.»

Konklusjon: Ubehaget som oppstår når det vi gjør og det vi vet ikke går i samme retning, er så ubehagelig at vi kan ende med å benekte det vi egentlig vet. Desto viktigere er det dermed å gjøre det lettere for folk å endre handling – dvs velge det som er miljøvennlig – så kan miljøvennlig holdning også styrkes.

5. Klima innrammes som krise, kostnader og forsakelse

Altfor ofte snakkes klima om som krise, det snakkes om hvor mye det vil koste å reversere klimaendringene, og det snakkes om alt vi må ofre for å få det til. Framing skrev jeg mer om i forrige innlegg om klimapsykologi. 

Konklusjon: Vi må finne nye rammer når vi snakker om klima. I stedet for dommedagshistorier, fortell historier om hva slags samfunn vi vil ha, med rent vann, luft, jord og energi, et samfunn med rettferdighet, solidaritet, helse og lykke, teknologisk optimisme…I stedet for å snakke om alle pengene det koster å hindre planeten i å bli ødelagt, bør vi snakke om at vi ikke har råd til å ødelegge den. Og helse og lykke bør være verdier på linje med penger. Som Bhutan har gjort ved å innføre brutto lykkeprodukt i tillegg til brutto nasjonalprodukt.

Dette var bloggpost nummer 3 i serien om klimapsykologi, skrevet med utgangspunkt i en konferanse om klimapsykologi holdt på BI 10. oktober,

Andre bloggposter i serien:

Klimapsykologi #1: Introduksjon.

Klimapsykologi #2: Framing: Språk er makt

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s