Verdens beste linsesalat

DSC_0539

Er dette den beste linsesalaten som fins? Det tror jeg. Og er det verdens mest smakseksploderende og postivt overraskende salatdressing? Definitivt. Er det i tillegg en rett du kan spise med god samvittighet med tanke på helsa til både deg selv og klimaet? Så klart.

Hovedingrediensene er linser, og denne fantastiske dressingen som vi snart kommer tilbake til. Jeg syns svarte linser er best å bruke i salat, siden de smaker så godt og holder seg faste og fine etter å ha blitt kokt. Du får kjøpt dem i helsekostbutikker. Også franske, grønne linser av typen Du Puy er gode salatlinser, fordi de gir god tyggemotstand. Finner du ikke noen av disse, er vanlige grønne eller brune linser flott. Men jeg syns det er best å bruke tørre linser som jeg koker selv, siden de på boks er så vasne.

Helt avhengig av hvor lenge det er siden jeg har vært på butikken, så utvider jeg salaten med det jeg måtte ha tilgjengelig. Fersk koriander gjør at retten stiger betraktelig på smaksskalaen, og rosiner, kapers og rødløk syns jeg også er viktige ingredienser. Utover det kan du jo tenke sesong. Nå er for eksempel tynne gulrotskiver godt å ha i, til sommeren passer rucola, reddik og sukkererter. Noen biter chèvre og en neve valnøtter drar salaten enda lenger opp på luksusskalaen. Du skjønner greia, bruk fantasien.

Når det kommer til dressingen, inneholder den en skokk med kryddere. Du trenger selvfølgelig ikke å ha i alle, men det blir sabla godt! Lag gjerne et stort glass med dressing, den holder seg i kjøleskapet en ukes tid.

Du trenger:

Hovedingredienser:

  • 5 dl tørre linser (svarte/Du Puy/vanlige grønne eller brune. Evt på boks)
  • 1 medium rødløk, i terninger
  • 1,5 dl rosiner eller annen tørket frukt
  • 0,5 dl kapers

Dressing:

  • 0,75 dl olivenolje
  • 0,5 dl eplesidereddik
  • 1 ss honning, lønnesirup eller daddelsirup
  • 1 ss sterk sennep
  • 2 ts salt
  • 2 ts pepper
  • 1 ts malt spisskummen
  • 1/2 ts gurkemeie
  • 1/2 ts malt koriander
  • 1/2 ts malt kardemomme
  • 1/4 ts cayennepepper
  • 1/4 ts malt muskattnøtt
  • 1/4 ts malt nellik
  • 1/4 ts malt kanel

DSC_0517

Valgfrie tillegg:

  • Rucola
  • Valnøtter, solsikkekjerner, sesamfrø eller andre nøtter eller frø
  • Chèvre eller fetaost
  • Ferske urter: koriander, bladpersille og/eller basilikum
  • Spirer
  • Sprø sesonggrønnsaker (f.eks. gulrot, reddik, agurk)

DSC_0528

DSC_0515

Sånn gjør du:

  1. Se over de tørre linsene og fjern eventuelle steiner o.l. Skyll dem godt i kaldt vann, og la dem renne av. Ha linsene i en kjele og dekk med dobbelt så mye vann som linser (jeg pleier å bruke litt mindre vann, og heller tilsette litt mer etter hvert, for å være sikker på at de ikke blir overkokte og vasne). La det koke opp, ta på lokk og skru så ned varmen så det småkoker. Sjekk om linsene er ferdige etter 15 minutter, de pleier å være ferdige etter rundt 20 minutter. Du vet de er ferdigkokt når de fortsatt har litt tyggemotstand – de skal være litt al dente! Overkokte linser er drepen for denne retten, så sjekk dem ofte.
  2. Mens linsene koker lager du dressingen ved å ha alle ingrediensene i et tett glass og riste godt.
  3. Skjær rødløk fint – salaten er best hvis alle ingrediensene har omtrent samme størrelse. Kutt eventuelt rosinene og kapersene også, dersom de er store.
  4. Når linsene er kokt, ta dem av varmen og la dem avkjøles. Når de er blitt lunkne, ha dem i en stor bolle og bland i dressingen. Tilsett løk, kapers og rosiner. Hvis du har i andre ingredienser, vent med disse til rett før servering.
  5. Salaten holder seg i kjøleskap et par dager dersom du venter med å ha i eventuell salat og ferske urter til rett før servering.
DSC_0538

Sommerversjon med brune linser, spirer, reddik og feltsalat.

DSC_0514

Vårversjon med svarte linser, sesamfrø, koriander og agurk.

Oppskriften er, som vanlig, hentet fra My New Roots. Jeg fikk respons fra en leser om at det er mindre tiltak å bruke oppskrifter som er oversatt til norsk språk og måleenheter enn å gå inn på engelske blogger. Så – alt for å gjøre Sarahs fantastiske retter mer tilgjengelige for det norske folk!

Advertisements

Couscous-salat med stekte grønnsaker

DSC_0346

En smaksrik og mektig salat, perfekt for masterskriving og vårstemning!

Du trenger:

4 porsjoner

  • 2 paprikaer, delt i to
  • 220 gram couscous
  • 1 aubergine, skåret i små terninger
  • 2 hvitløksfedd, finhakket
  • olivenolje
  • 10 cherrytomater, delt i to
  • 1 rødløk, finhakket
  • 100 g rosiner
  • 100 g fetaost, smuldret i mindre biter
  • 1 sitron, saft av hele og revet skall av halve
  • en neve finhakkede ferske urter, f.eks. oregano, basilikum eller persille
  • salt og pepper

Sånn gjør du:

  1. Varm stekeovnen til 200 grader.
  2. Legg paprikaene med snittsiden ned på et stekebrett, og la dem steke i ovnen til de har blitt svarte i skinnet (ca 30 minutter). Legg paprikaene i en bolle når de er ferdige.
  3. Mens paprikaene står i ovnen, koker du opp vann. Ha couscousen i en bolle og hell nok kokende vann over slik at det dekker alt. Etter 5 minutter rører du ut klumper av couscousen med en gaffel.
  4. Varm godt med olivenolje i en stekepanne, og stek aubergineterninger og hvitløk til auberginen er gylden og helt mør. Ha oppi mer olje underveis hvis nødvendig, så det ikke svir seg. La aubergineterningene tørke av på tørkepapir eller i en sil.
  5. Fjern skinnet på paprikaene, og skjær dem i mindre biter.
  6. Bland alle ingrediensene i en bolle, og server med en gang. Salt og pepper smaker du til med til slutt – det trengs ikke så mye salt, siden fetaen er ganske salt.
  7. Server som en rett i seg selv, eller som tilbehør for eksempel linsebollerfalafler eller ovnsbakt flaskegresskar. Lager du en ekstra stor porsjon, har du lunsj i flere dager.

Barndom og natur

Bilde

Meg med bærbøtte og sutteklut.

Hva skjer når barn slutter å leke ute? Det har jeg utforsket i en artikkel publisert på nettmagasinet Harvest i dag. Her skriver jeg om Nature Deficit Disorder, naturunderskuddslidelse, et begrep som brukes i USA om barn som aldri er ute i naturen.

Norske barn leker fortsatt mye ute, heldigvis. Men det er mindre frilek enn før. Utendørsleken er blitt mer planlagt, voksenstyrt og institusjonalisert, den spontante fotballen på løkka er erstattet med at man kjøres av foreldre på fotballtrening (mer om dette her).  Samtidig brukes mer og mer tid foran iPad, PC, iPhone- og TV-skjermer. I Harvest-artikkelen skriver jeg om forskeres bekymring for hva dette kan gjøre med barna. Hva skjer når man lærer mer gjennom en skjerm enn gjennom erfaring og opplevelser i den ekte verden?

Barn og natur er noe jeg er ekstra opptatt av fordi jeg selv husker barndommen som en eneste stor utelek. Med fare for å høres ut som om jeg vokste opp under krigen, og at alt var bedre da – for mamma og pappa kan sikkert minne meg på at det er et litt skjevt minne – jeg elsket også å kose meg inne med Donald-lesing, kakebakst og dataspill. Men det er uteopplevelsene som sitter igjen som de sterkeste minnene. Det tror jeg er fordi de var ekstra viktige for meg. Jeg var ikke et sånt superaktivt barn som holdt på med idrett og løp fort på ski. Faktisk så hatet jeg å gå på ski, jeg var ikke med på noe organisert idrett, mislikte ballspill og alt som minnet om konkurranse. Men oppvokst på gård, med skogen som nærmeste nabo, og sauer, høner, kaniner, hund og katt som lekekamerater, falt det seg helt naturlig å være masse ute. Det er ikke de store naturopplevelsene jeg husker.

Jeg husker treet som sto i hagen. Under det vokste det scilla. Når våren kom, gikk jeg hit hver dag for å se om scillaen var kommet ennå.

Bilde

Yndlingslekeplassen min var et stort kastanjetre som sto noen hundre meter fra gården. Her søkte jeg ly fra all slags vær, lekte at jeg var Ronja Røverdatter som lagde mat med kastanjer og prøvde å lage ild med to steiner sånn som jeg hadde sett på film. Jeg fikk det ikke til, men det luktet litt svidd.

Det hendte jeg fikk være med med mamma i fjøset og se lam bli født før jeg dro på skolen.

Ingen dag uten lammekos. Heller ikke 17- mai.

Bilde

IMG_7266

Kaniner hadde jeg fra jeg var åtte. Av dem lærte jeg om liv (selv om jeg fikk to «gutter» til å begynne med, ble de raskt flere), død (det ble en egen kaninkirkegård bak hekken, der fikk de ligge sammen med alle fuglene og humlene jeg hadde gravlagt der tidligere), markedsføring og kundebehandling (for å få gitt bort et voksende antall kaninunger, måtte jeg sette inn annonse i lokalavisen og håndtere potensielle nye eiere), snekring (utebur, jeg fikk hjelp av mamma og pappa), ansvar (det nyttet ikke slumre om morgenen. Kaninene måtte ha mat og stell før jeg gikk på skolen og før jeg la meg, og fjøset måtte møkkes ut og ordnes en gang i uka), omsorg (ville jeg ha snille kaniner, måtte jeg behandle dem bra og kose med dem), dyreutvikling (da jeg fant første kull med blinde, nakne nurk i en boso i hjørnet av kaninfjøset, sa jeg til pappa: «Jeg tror det er født musunger hos kaninene!» Men sånn så altså nyfødte kaniner ut) og endog prevensjon (hvis jeg ikke fikk i hunnkaninene søndags-p-pilla si, kom det snart enda flere bosoer med rosa nurk).

Det beste jeg visste, var hvis jeg fant noe ute som kunne spises, eller jeg fikk drikke vann fra en bekk når vi var på tur. Jeg var overlykkelig da vi en gang lagde pizza med oregano (bergmynte) som jeg hadde funnet rett ved gården.

Jeg pleide å klatre i et lønnetre i hagen. Hvis jeg hadde besøk av noen jeg likte godt, fikk de lov til å bli med opp.

Å vokse opp på gård er selvfølgelig ikke fasiten på en god barndom. Det er jo naturlig at en oppvekst på landet gir flere lavterskelnaturopplevelser enn det som er mulig for for eksempel Grünerløkka-barn, som derimot får oppleve mye som jeg ikke fikk da jeg var liten. Men jeg tror barn har veldig godt av at naturen er en viktig del av livet deres, og at de får oppdage den selv, på egne premisser. Hvordan i all verden kan man bli opptatt av å ta vare på jorda om man ikke har egne opplevelser fra naturen? Og hvordan kan man ikke bli opptatt av det, dersom man har det?

Balansekunst lærte vi og, her med bestevenninna på verdens snilleste og mest matglade fjording, Manolita.

Bilde