Barndom og natur

Bilde

Meg med bærbøtte og sutteklut.

Hva skjer når barn slutter å leke ute? Det har jeg utforsket i en artikkel publisert på nettmagasinet Harvest i dag. Her skriver jeg om Nature Deficit Disorder, naturunderskuddslidelse, et begrep som brukes i USA om barn som aldri er ute i naturen.

Norske barn leker fortsatt mye ute, heldigvis. Men det er mindre frilek enn før. Utendørsleken er blitt mer planlagt, voksenstyrt og institusjonalisert, den spontante fotballen på løkka er erstattet med at man kjøres av foreldre på fotballtrening (mer om dette her).  Samtidig brukes mer og mer tid foran iPad, PC, iPhone- og TV-skjermer. I Harvest-artikkelen skriver jeg om forskeres bekymring for hva dette kan gjøre med barna. Hva skjer når man lærer mer gjennom en skjerm enn gjennom erfaring og opplevelser i den ekte verden?

Barn og natur er noe jeg er ekstra opptatt av fordi jeg selv husker barndommen som en eneste stor utelek. Med fare for å høres ut som om jeg vokste opp under krigen, og at alt var bedre da – for mamma og pappa kan sikkert minne meg på at det er et litt skjevt minne – jeg elsket også å kose meg inne med Donald-lesing, kakebakst og dataspill. Men det er uteopplevelsene som sitter igjen som de sterkeste minnene. Det tror jeg er fordi de var ekstra viktige for meg. Jeg var ikke et sånt superaktivt barn som holdt på med idrett og løp fort på ski. Faktisk så hatet jeg å gå på ski, jeg var ikke med på noe organisert idrett, mislikte ballspill og alt som minnet om konkurranse. Men oppvokst på gård, med skogen som nærmeste nabo, og sauer, høner, kaniner, hund og katt som lekekamerater, falt det seg helt naturlig å være masse ute. Det er ikke de store naturopplevelsene jeg husker.

Jeg husker treet som sto i hagen. Under det vokste det scilla. Når våren kom, gikk jeg hit hver dag for å se om scillaen var kommet ennå.

Bilde

Yndlingslekeplassen min var et stort kastanjetre som sto noen hundre meter fra gården. Her søkte jeg ly fra all slags vær, lekte at jeg var Ronja Røverdatter som lagde mat med kastanjer og prøvde å lage ild med to steiner sånn som jeg hadde sett på film. Jeg fikk det ikke til, men det luktet litt svidd.

Det hendte jeg fikk være med med mamma i fjøset og se lam bli født før jeg dro på skolen.

Ingen dag uten lammekos. Heller ikke 17- mai.

Bilde

IMG_7266

Kaniner hadde jeg fra jeg var åtte. Av dem lærte jeg om liv (selv om jeg fikk to «gutter» til å begynne med, ble de raskt flere), død (det ble en egen kaninkirkegård bak hekken, der fikk de ligge sammen med alle fuglene og humlene jeg hadde gravlagt der tidligere), markedsføring og kundebehandling (for å få gitt bort et voksende antall kaninunger, måtte jeg sette inn annonse i lokalavisen og håndtere potensielle nye eiere), snekring (utebur, jeg fikk hjelp av mamma og pappa), ansvar (det nyttet ikke slumre om morgenen. Kaninene måtte ha mat og stell før jeg gikk på skolen og før jeg la meg, og fjøset måtte møkkes ut og ordnes en gang i uka), omsorg (ville jeg ha snille kaniner, måtte jeg behandle dem bra og kose med dem), dyreutvikling (da jeg fant første kull med blinde, nakne nurk i en boso i hjørnet av kaninfjøset, sa jeg til pappa: «Jeg tror det er født musunger hos kaninene!» Men sånn så altså nyfødte kaniner ut) og endog prevensjon (hvis jeg ikke fikk i hunnkaninene søndags-p-pilla si, kom det snart enda flere bosoer med rosa nurk).

Det beste jeg visste, var hvis jeg fant noe ute som kunne spises, eller jeg fikk drikke vann fra en bekk når vi var på tur. Jeg var overlykkelig da vi en gang lagde pizza med oregano (bergmynte) som jeg hadde funnet rett ved gården.

Jeg pleide å klatre i et lønnetre i hagen. Hvis jeg hadde besøk av noen jeg likte godt, fikk de lov til å bli med opp.

Å vokse opp på gård er selvfølgelig ikke fasiten på en god barndom. Det er jo naturlig at en oppvekst på landet gir flere lavterskelnaturopplevelser enn det som er mulig for for eksempel Grünerløkka-barn, som derimot får oppleve mye som jeg ikke fikk da jeg var liten. Men jeg tror barn har veldig godt av at naturen er en viktig del av livet deres, og at de får oppdage den selv, på egne premisser. Hvordan i all verden kan man bli opptatt av å ta vare på jorda om man ikke har egne opplevelser fra naturen? Og hvordan kan man ikke bli opptatt av det, dersom man har det?

Balansekunst lærte vi og, her med bestevenninna på verdens snilleste og mest matglade fjording, Manolita.

Bilde

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s