5 strategier for bedre klimakommunikasjon

Table2,short-page-001Når vi vet mer om klimaendringene enn noensinne – hvorfor handler vi fortsatt ikke (mer)? Noe av svaret er å finne i psykologien. Og også noe av løsningen.

Sammen med psykolog og økonom Per Espen Stoknes fra Senter for klimastrategi ved BI, har jeg skrevet en bloggpost om strategier for bedre klimakommunikasjon. Bloggposten er publisert på nettstedet talkingclimate.com, og kan leses her. Talking Climate er for øvrig et kjekt sted for å lære mer om klimakommunikasjon.

Innlegget er oppsummert i de to tabellene på denne siden.

Table1,short-page-001


Advertisements

Klimapsykologi #3. Klimaparadokset: Hvorfor handler vi ikke?

DSC_0483

Jo sikrere klimaforskerne er på at klimaendringene er menneskeskapte (97-98 prosent tror dette), jo mindre bekymret blir mannen i gata. I 1989 svarte 39 prosent av nordmenn at de var svært bekymret for drivhuseffekten og klimaendringer. I 2011 var andelen sunket til 6 prosent. Og mens 74 prosent av nordmenn var enige i at klimaendringene er menneskeskapte i 2009, var andelen som var enige i dette sunket til 65 prosent i 2011.

Det er dette psykolog Per Espen Stoknes kaller klimaparadokset. På konferansen om klimapsykologi på BI 10. oktober pekte Stoknes på fem mulige psykologiske forklaringer på dette paradokset.

1. Klima virker fjernt

Klimaendringer framstår som noe fjernt i både tid og rom. Skal dette skje om 200 år? De fleste av oss har nok med å planlegge morgendagen, eller i ekstremt fall tenke fram til neste sommerferie.

Dessuten er klimaendringer usynlige. Vi merker ikke klimaendringene på kroppen (i alle fall i liten grad her til lands, enn så lenge). Stoknes viste Supertramps albumcover fra 1975, med tittelen «Crisis? What crisis?», hvor en mann sitter uaffisert og soler seg mens fabrikkpiper spyr ut røyk i bakgrunnen.

supertramp

Problemet er at klimautslipp har blitt noe enda fjernere siden 1975. I dag føler vi at vi puster ren luft, vi er skjermet for synlig forurensing og lever tilsynelatende i en ren verden. Krisen blir dermed lettere å ignorere, enda den har blitt mer alvorlig.

I tillegg er klima fjernt ved å ofte omtales abstrakt. Det snakkes om CO2 og temperaturøkninger og kvoter, som folk flest ikke greier å se for seg. CO2 skulle hatt en farge!

At fjernhet resulterer i at vi ikke tar krisen innover oss kan forklares evolusjonært. Gjennom evolusjonen har vårt kognitive system utviklet seg til å fungere sånn at vi minker risikoer som virker fjerne, men overvurderer risikoer som er nære. Slik overlevde forfedrene våre, ved å rømme fra umiddelbare farer. Jeg vil tro at de fleste bruker mer tid på å bekymre seg for eksamen, kjærlighetsforhold og morgendagens jobbmøte, enn for klimakrise.

Konklusjon: Vi må få klimaendringene til å virke nærmere. Ekstremvær har eksempelvis dessverre vist seg veldig effektivt for å øke folks bekymringer og engasjement for klima.

2. Kulturelle filtre

Det er en vanlig misoppfatning at manglende klimaengasjement skyldes at folk ikke har nok kunnskap. Stoknes kaller dette «tom bøtte-modellen». Folk ses på som tomme bøtter som bare ikke vet nok om klimakrise. Fyll opp bøtta med kunnskap, så begynner nok folk å handle! Dette har gang på gang vist seg å være feilslått. Kunnskap fører ikke til handling.

Problemet er ikke at bøtta er tom, problemet er at den er full. Full av kulturelle filtre og holdninger. For eksempel vil folk med høy utdanning som allerede har en holdning om at staten bør være minst mulig, være skeptiske til klimavitenskap fordi de misliker løsningen på klimaproblemet: nemlig at staten må blande seg inn mer for å redusere klimautslipp. Fordi de er skeptiske til løsningen, bruker de intelligensen sin på å finne feil ved budskapet, for eksempel ved å kritisere klimaforskning for å være dårlig og useriøs, si at klimaendringer er naturlige etc.

Dette kalles i psykologien for confirmation bias (bekreftelsesbias). Vi liker og er enige i informasjon vi allerede tenkte i utgangspunktet, og ignorerer eller lar være å tro på informasjon som går på akkord med det vi opprinnelig tenkte. Jeg er glad i sjokolade, og føler at det er bra for meg. Jeg vil sannsynligvis lytte til informasjon som sier at sjokolade er sunt, og vektlegge denne informasjonen mer enn informasjon som sier at sjokolade er usunt.

Confirmation bias kan føre til polarisering, ved at de som allerede er skeptiske til menneskeskapte klimaendinger bare lytter til informasjon som motsier dette, mens de som tror på menneskeskapte klimaendringer lytter til informasjon som bekrefter dette og ignorerer informasjon som motsier det.

Konklusjon: Problemet er ikke at folk vet for lite om klimaendringer. Problemet er at de har filtre i form av en masse andre verdier og holdninger, som klimainformasjonen sendes gjennom. Disse filtrene påvirker hvordan individer tolker informasjonen om klimaendringer. Klimakommunikasjon må dermed tilpasses verdiene ulike folk allerede har.

3. Lite handling svekker holdninger

En beslektet misoppfatning er at hvis man har en holdning («Klimaendringer er menneskeskapte»), så styrer denne handlingen («Jeg må redusere klimautslippene mine. Jeg slutter å fly og spise kjøtt, skal kjøpe mindre.» etc).

Virkeligheten er ikke sånn. Ofte står handlingene våre i strid med verdiene. «Jeg vet det ikke er bra å kjøre masse bil, men jeg gjør det likevel.» Det som da skjer, er at i stedet for å tilpasse handlingene våre til holdningene, så gjør vi heller motsatt: vi tilpasser holdningene til handlingene. «Jeg kjører masse bil. Det kan umulig påvirke klimaet.»

Konklusjon: Det er viktig at folk gjøres oppmerksomme på hvilke løsninger som fins samtidig klimakrisen omtales, og hvilke gjennomførbare handlinger de kan gjøre som er mer klimavennlige. Hvis ikke kan klimakrisemaksimering føre til en motreaksjon i form av at folk ender med å bry seg enda mindre, fordi de ikke vet hva de selv kan gjøre, og så tilpasser holdningen til ikke-handlingen sin. Nudging kan her spille en viktig rolle, i å for eksempel synliggjøre hva som er mest klimavennlig å velge.

4. Dissonans styrker fornektelse

Det har vært en del snakk om Leon Festingers teori om kognitiv dissonans og parallellen mellom røyking og klimafornektelse. For dem som ikke kjenner teorien, kan den illustreres med et eksempel med røykere: Mange røykere slites mellom to motstridende erkjennelser. 1. Jeg røyker og 2. Røyking fører til kreft. Når to erkjennelser er i konflikt på denne måten, oppstår kognitiv dissonans. Handlingen (jeg røyker) og kunnskapen/holdningen (røyking er farlig) stemmer ikke overens. Fordi vi mennesker er glade i å være konsistente, er dette ubehagelig, og vi orker ikke å ha det sånn. Derfor reagerer vi med å dempe dissonansen, så atferd og tanke blir mer i overensstemmelse. Dette kan gjøres på flere måter:

1. Vi endrer på en eller begge erkjennelsene. «Jeg røyker virkelig ikke så mye.»

2. Vi endrer på hvor viktig vi tror den ene erkjennelsen er. «Det er jo mange som røyker som ikke får kreft, det er sikkert ikke så farlig.»

3. Vi legger til en tredje erkjennelse som minker gapet mellom de to forrige. «Jeg trener og spiser så sunt, så da har det ikke noe å si at jeg røyker.»

4. Vi benekter at de to erkjennelsene henger sammen. «Det er dårlig bevis for at røyking faktisk fører til kreft.»

Eksempelet med røyking kan enkelt skiftes ut med personlige klimautslipp, som Per Espen Stoknes gjør her:

IMG_6814

De fleste av oss lever nettopp med to motstridende erkjenntelser når det kommer til klimautslipp: 1. Jeg har høye utslipp, og 2. CO2 fører til klimakaos. Spriket er ubehagelig, og kognitiv dissonans oppstår. For å redusere ubehaget, kan vi:

1. Endre én eller begge erkjennelser: «Mine utslipp er virkelig ikke så store.»

2. Endre på hvor viktig vi tror den ene erkjennelsen er. «Bevisene for at CO2 fører til oppvarming, er svake.»

3. Legge til en tredje erkjennelse som minker gapet mellom de to forrige. «Jeg har innstallert varmepumpe, så da har ikke turen til Thailand så mye å si.»

4. Benekte at de to erkjennelsene henger sammen. «Det er ikke bevist at CO2 og klimaendringer henger sammen.»

Konklusjon: Ubehaget som oppstår når det vi gjør og det vi vet ikke går i samme retning, er så ubehagelig at vi kan ende med å benekte det vi egentlig vet. Desto viktigere er det dermed å gjøre det lettere for folk å endre handling – dvs velge det som er miljøvennlig – så kan miljøvennlig holdning også styrkes.

5. Klima innrammes som krise, kostnader og forsakelse

Altfor ofte snakkes klima om som krise, det snakkes om hvor mye det vil koste å reversere klimaendringene, og det snakkes om alt vi må ofre for å få det til. Framing skrev jeg mer om i forrige innlegg om klimapsykologi. 

Konklusjon: Vi må finne nye rammer når vi snakker om klima. I stedet for dommedagshistorier, fortell historier om hva slags samfunn vi vil ha, med rent vann, luft, jord og energi, et samfunn med rettferdighet, solidaritet, helse og lykke, teknologisk optimisme…I stedet for å snakke om alle pengene det koster å hindre planeten i å bli ødelagt, bør vi snakke om at vi ikke har råd til å ødelegge den. Og helse og lykke bør være verdier på linje med penger. Som Bhutan har gjort ved å innføre brutto lykkeprodukt i tillegg til brutto nasjonalprodukt.

Dette var bloggpost nummer 3 i serien om klimapsykologi, skrevet med utgangspunkt i en konferanse om klimapsykologi holdt på BI 10. oktober,

Andre bloggposter i serien:

Klimapsykologi #1: Introduksjon.

Klimapsykologi #2: Framing: Språk er makt

Klimapsykologi #2. Framing: Språk er makt

DSC_0245Hvis legen din forteller deg at hun er 95 prosent sikker på at du har en alvorlig sykdom – hva gjør du?

Hva når FNs klimarapport sier at det er 95 prosent sikkert at klimaendringene er menneskeskapte?

Lege og helse som analogi for klimaforskere og klimaendringer er et eksempel på virkningsfull framing. Framing, eller innramming som jeg velger å kalle det, handler om at måten vi forteller om noe på, har stor betydning for hvordan det oppfattes av mottakeren. Innpakning har mye å si. I eksempelet ovenfor ”innrammes” troen på vitenskap på en måte som gjør den mer relevant for folk, og vi påminnes samtidig hvor ekstremt sikkert 95 prosent er. Hadde det vært vår egen helse som sto på spill, hadde vi nok ikke ventet lenge med å handle ved 95 prosent sikkerhet.

Negativ vs. positiv framing

Ordvalg og framing kan også påvirke valgene vi tar i det daglige, og ordvalg kan virke ulikt på ulike individer. I et eksperiment ble amerikanske forsøkspersoner bedt om å velge én av to flybilletter. Billettene var like, bortsett fra at det ”grønne” alternativet var dyrere, fordi denne billetten inkluderte en karbonavgift. Dette ekstrabeløpet ble enten innrammet negativt (som en avgift) eller positivt (som en erstatning). Som forventet valgte forsøkspersonene oftere den grønne billetten når ekstrabeløpet ble kalt en erstatning enn når det ble kalt en avgift. Men når forskerne så nærmere på forsøkspersonenes politiske preferanser, viste det seg demokrater ikke lot seg påvirke av om beløpet var kalt erstatning eller avgift: de kjøpte den grønne billetten like ofte uansett. Republikanere derimot, var mye mer motvillige til å kjøpe det grønne alternativet når det ble innrammet som en avgift, men mer villige når det ble kalt en erstatning.

Andre eksempler på innramming er hvordan det alltid snakkes om kostnadene ved å bremse klimaendringene. Det vil koste en formue, sier folk, og hva om ikke klimaendringene er reelle? Kanskje bør det ikke kalles en kostnad, men en forsikring. Folk bruker en formue på å forsikre hus, bil og liv – men få vil sutre om at dette var bortkastede penger når året er omme og ingenting galt skjedde.

Bilde

Fra krise og forsakelse til muligheter og glede

Et annet aspekt er at klimaendringer nesten alltid rammes inn i snakk om krise, kostnader og forsakelser. Hæ, får jeg ikke fly? Eller spise kjøtt, jeg som elsker kjøtt? Skal det bli dyrere å kjøre bil? Skal noen nekte meg å kjøpe tingene jeg vil? Og går jorda til helvete? Det er ikke rart det blir fristende å søke tilflukt i en boble av fornektelse, hvor vi heller fortsetter som før og later som ingenting. Kanskje ville det blitt enklere å handle klimavennlig om det klimavennlige oftere ble innrammet som noe som byr på muligheter, noe som faktisk kan være bra for oss av flere grunner. Som at:

  • Sterk forbruksvekst i Norge siden 50-tallet ikke har gjort nordmenn det spor lykkeligere. Så er du ulykkelig, ikke tro at lønnspålegg eller ny iPhone vil bedre saken.
  • Å sykle til jobb er digg, sunt og raskt.
  • Vi bør ta vare på naturen av minst 1000 grunner, men blant annet fordi de aller fleste (særlig nordmenn, vil jeg tro) kan skrive under på at det å være ute i naturen er noe av det beste vi kan gjøre for både mental og fysisk helse. Da Aftenpostens lesere besvarte spørsmålet «Hva gjør deg lykkelig», gikk «Tur i skog og mark» av med seieren. Siden fulgte 2. Positive tilbakemeldinger, 3. Musikk,  4. Våren og 5. Kjærlighet. Nå var ikke dette noen vitenskapelig undersøkelse, men det er helt i samsvar med annen lykkeforskning at naturopplevelser gir lykke, mens ting og tang og statussymboler kommer langt nede på lista av lykkeskapere. Tvert i mot tyder flere studier på at å være materialistisk gjør deg mindre lykkelig. En studie fra Singapore fant at studenter som hadde sterke materialistiske verdier også rapporterte om lavere selvrealisering, vitalitet og lykke, og mer angst og sykdomstegn enn sine mindre materialistiske medstudenter.
  • Å kutte ned på kjøttspising er ikke bare bra for klimaet. Spiser du mindre kjøtt, kan du samtidig forlenge livet, bli friskere og få mer energi, reduserer dyrs lidelser og spare penger.

Eller hva om klimaforskere oftere kunne snakke om hvorfor de er opptatt av klima, ikke bare om grafer og tall? Hvilke arter fascinerer dem? Hvorfor frykter de klimaendringer? Hvilke følelser har de for naturen? Filosof Arne Johan Vetlesens essay Viktigere enn håp har mange av disse elementene. Essayet er fritt for abstrakte og ofte intetsigende tall, men snakker til hjertet og følelelsene. Resultatet er at det røsker i oss. For hvem blir engasjert av frasen «klima er vår tids største utfordring», nå hørt gjentatt en million ganger?

God framing 1: Do the Green Thing

Et eksempel på inspirerende klimakommunikasjon er Do the Green Thing, en samling av morsomme videoer og bilder om hvordan man kan leve grønnere.

BildeBilde

Bilde

Bilde

Bildene er hentet fra Do the Green Things tumblr.

God framing 2: Harvest

Et annet eksempel på vellykket innramming av klimasaken er Harvest, nettmagasinet om mennesket og naturen. Her er det ingen pekefingre og dommedagshistorier, men det flommer av natur- og turglede, fascinasjon og kunnskap om hva som skjer i naturen, pakket inn i delikat layout og eventyrlige bilder. Sannsynligvis gir artiklene flere enn meg lyst til å ta vare på dette vidunderet av en klode. Hvis man selv opplever glede og fascinasjon i naturen, blir kanskje det å ta vare på den noe som gir mening og motiverer i seg selv, i stedet for et offer og en tvangtrøye dyttet på av myndighetene.

Mange studier viser nettopp at lysten til å ta vare på miljøet øker jo mer man selv er ute i naturen og føler seg i kontakt med naturen. Hvor mye man var ute i naturen som barn, er for eksempel en av de viktigste faktorene for miljøvennlig atferd seinere i livet.

I en studie gjort tidligere i år, ble en gjeng med barn tatt med på sommerleir i Spania. Noen av barna var på leir ute i naturen, mens noen var på leir i byen. Etter oppholdet viste barna som hadde vært på leir i naturen mer miljøvennlig atferd, de følte seg mer tilknyttet naturen, de hadde større intensjoner om å dra ut i naturen i framtida, og de hadde et mer økologisk verdenssyn. Byleirbarna hadde ikke forandret seg på noen av disse punktene. Konklusjon: opp i fjellet, ut på sjøen og inn i skogen med barna!

PS Et annet eksempel på framing skrev jeg om i dette innlegget: New Yorks søppelkasser for restavfall er merket «til søppeldynga» i stedet for «restavfall». Effektiv innramming.

Dette var bloggpost nummer 2 i serien om klimapsykologi, skrevet med utgangspunkt i en konferanse om klimapsykologi holdt på BI 10. oktober. Her snakket Asun St. Clair og Christian Bjørnæs fra Cicero blant annet om framing i klimakommunikasjon. Per Espen Stoknes fra BI snakket om psykologiske hindringer som kan gjøre at vi ikke tar klimasaken innover oss. Han pekte blant annet på hvordan klimasaken ofte innrammes som krise, kostnad og forsakelse.

Andre poster om klimapsykologi fra BI-konferansen:

#1 Klimapsykologi: Introduksjon.

#3 Klimaparadokset: Hvorfor handler vi ikke?

Andre poster om klimapsykologi:

Indre og ytre verdier: Hvorfor motivasjonen bak handling ikke er likegyldig

Å fly – et moralsk spørsmål?