Er du en del av naturen?

Bilde

  • Mitt forhold til naturen er en viktig del av hvem jeg er.
  • Jeg liker å være utendørs, selv i dårlig vær.
  • Jeg liker å grave i jorda og få jord på hendene.
  • Jeg legger merke til dyre- og planteliv uansett hvor jeg er.
  • Vi mennesker har ikke rett til å bruke naturressurser som vi vil.

Er du enig eller uenig i disse påstandene? Hvor enig du er, kan si noe om din tilknytning til naturen.

Henger sammen med miljøengasjement

Påstandene er nemlig en del av Nature Relatedness Scale, som brukes for å måle individers opplevelse av tilknytning til naturen. Du kan ta hele testen her. Skårer du nærme 5 har du veldig sterk naturtilknytning, skårer du nærmere 1 har du lav naturtilknytning.

Naturtilknytning er mye forsket på innen miljø- og økopsykologi. Folk med sterk naturtilknytning ser på seg selv som en del av naturen og resten av økosystemet, heller enn atskilt naturen og andre levende vesener. Trekket er inspirert av og overlapper med hva filosof Arne Næss kalte det økologiske selv, som er en utvidelse av selvet til å inkludere også resten av naturen.

Jo større forståelse vi har av vårt samliv med andre vesener, jo større omhu vil vi vise. Dermed er også veien åpen for glede over andres trivsel og sorg over deres død og fordervelse. Vi søker vårt eget beste, men ved selvets utvidelse søker vi dermed også andres.

Arne Næss i Økologi, samfunn og livsstil

Bilde

Her sitter Vegard og føler på sitt slektskap til trærne(?) Det er lett å gjøre narr av økopsykologi, men det er jo et naturvitenskapelig faktum at alt DNA-liv har felles opphav.

Mennesker som i stor grad føler seg som en del av naturen, ser også ut til å være mer opptatt av å ta vare på den. Studier viser at sterk naturtilknytning henger sammen med:

  • Miljøengasjement
  • Medlemsskap i miljøorganisasjon
  • Å handle økologiske varer
  • Å handle fair trade-varer
  • Å tilbringe mye tid i naturen
  • Å være vegetarianer

Det er derimot negativ sammenheng mellom naturtilknytning og forbukslivsstil. Og ikke nok med det, men studier tyder på at de med sterk naturtilknytning faktisk er lykkeligere enn de med lav naturtilknytning.

Bilde

Kan styrkes

Forskere forstår naturtilknytning som et personlighetstrekk som er ganske stabilt over tid. Likevel viser studier at det er mulig å styrke sin tilknytning til naturen. Som psykologiprofessor P. Wesley Schultz skriver: «På samme måte som forholdet mellom to mennesker kan bli dypere og sterkere, så kan det samme skje med vårt forhold til det naturlige miljøet.»

For eksempel så endret barn som hadde vært på leir ute i naturen i flere dager perspektiv på forholdet mellom mennesket og natur, så de så på mennesker mer som en del av naturen etter oppholdet.

Dermed kan naturopplevelser faktisk styrke både lykkenivået og miljøengasjementet ditt! (Selv om man ikke er sikker på relasjonen her. Kanskje folk som er lykkelige i utgangspunktet føler seg mer som en del av naturen? Og kanskje miljøengasjement fører til sterkere naturtilknytning?).

DSC_0627

As the water flows from the mountain to the sea, it is the river, and the river is me. Maori Whakatauk

 

Les videre

Barndom og natur

Bilde

Meg med bærbøtte og sutteklut.

Hva skjer når barn slutter å leke ute? Det har jeg utforsket i en artikkel publisert på nettmagasinet Harvest i dag. Her skriver jeg om Nature Deficit Disorder, naturunderskuddslidelse, et begrep som brukes i USA om barn som aldri er ute i naturen.

Norske barn leker fortsatt mye ute, heldigvis. Men det er mindre frilek enn før. Utendørsleken er blitt mer planlagt, voksenstyrt og institusjonalisert, den spontante fotballen på løkka er erstattet med at man kjøres av foreldre på fotballtrening (mer om dette her).  Samtidig brukes mer og mer tid foran iPad, PC, iPhone- og TV-skjermer. I Harvest-artikkelen skriver jeg om forskeres bekymring for hva dette kan gjøre med barna. Hva skjer når man lærer mer gjennom en skjerm enn gjennom erfaring og opplevelser i den ekte verden?

Barn og natur er noe jeg er ekstra opptatt av fordi jeg selv husker barndommen som en eneste stor utelek. Med fare for å høres ut som om jeg vokste opp under krigen, og at alt var bedre da – for mamma og pappa kan sikkert minne meg på at det er et litt skjevt minne – jeg elsket også å kose meg inne med Donald-lesing, kakebakst og dataspill. Men det er uteopplevelsene som sitter igjen som de sterkeste minnene. Det tror jeg er fordi de var ekstra viktige for meg. Jeg var ikke et sånt superaktivt barn som holdt på med idrett og løp fort på ski. Faktisk så hatet jeg å gå på ski, jeg var ikke med på noe organisert idrett, mislikte ballspill og alt som minnet om konkurranse. Men oppvokst på gård, med skogen som nærmeste nabo, og sauer, høner, kaniner, hund og katt som lekekamerater, falt det seg helt naturlig å være masse ute. Det er ikke de store naturopplevelsene jeg husker.

Jeg husker treet som sto i hagen. Under det vokste det scilla. Når våren kom, gikk jeg hit hver dag for å se om scillaen var kommet ennå.

Bilde

Yndlingslekeplassen min var et stort kastanjetre som sto noen hundre meter fra gården. Her søkte jeg ly fra all slags vær, lekte at jeg var Ronja Røverdatter som lagde mat med kastanjer og prøvde å lage ild med to steiner sånn som jeg hadde sett på film. Jeg fikk det ikke til, men det luktet litt svidd.

Det hendte jeg fikk være med med mamma i fjøset og se lam bli født før jeg dro på skolen.

Ingen dag uten lammekos. Heller ikke 17- mai.

Bilde

IMG_7266

Kaniner hadde jeg fra jeg var åtte. Av dem lærte jeg om liv (selv om jeg fikk to «gutter» til å begynne med, ble de raskt flere), død (det ble en egen kaninkirkegård bak hekken, der fikk de ligge sammen med alle fuglene og humlene jeg hadde gravlagt der tidligere), markedsføring og kundebehandling (for å få gitt bort et voksende antall kaninunger, måtte jeg sette inn annonse i lokalavisen og håndtere potensielle nye eiere), snekring (utebur, jeg fikk hjelp av mamma og pappa), ansvar (det nyttet ikke slumre om morgenen. Kaninene måtte ha mat og stell før jeg gikk på skolen og før jeg la meg, og fjøset måtte møkkes ut og ordnes en gang i uka), omsorg (ville jeg ha snille kaniner, måtte jeg behandle dem bra og kose med dem), dyreutvikling (da jeg fant første kull med blinde, nakne nurk i en boso i hjørnet av kaninfjøset, sa jeg til pappa: «Jeg tror det er født musunger hos kaninene!» Men sånn så altså nyfødte kaniner ut) og endog prevensjon (hvis jeg ikke fikk i hunnkaninene søndags-p-pilla si, kom det snart enda flere bosoer med rosa nurk).

Det beste jeg visste, var hvis jeg fant noe ute som kunne spises, eller jeg fikk drikke vann fra en bekk når vi var på tur. Jeg var overlykkelig da vi en gang lagde pizza med oregano (bergmynte) som jeg hadde funnet rett ved gården.

Jeg pleide å klatre i et lønnetre i hagen. Hvis jeg hadde besøk av noen jeg likte godt, fikk de lov til å bli med opp.

Å vokse opp på gård er selvfølgelig ikke fasiten på en god barndom. Det er jo naturlig at en oppvekst på landet gir flere lavterskelnaturopplevelser enn det som er mulig for for eksempel Grünerløkka-barn, som derimot får oppleve mye som jeg ikke fikk da jeg var liten. Men jeg tror barn har veldig godt av at naturen er en viktig del av livet deres, og at de får oppdage den selv, på egne premisser. Hvordan i all verden kan man bli opptatt av å ta vare på jorda om man ikke har egne opplevelser fra naturen? Og hvordan kan man ikke bli opptatt av det, dersom man har det?

Balansekunst lærte vi og, her med bestevenninna på verdens snilleste og mest matglade fjording, Manolita.

Bilde

Klimapsykologi #2. Framing: Språk er makt

DSC_0245Hvis legen din forteller deg at hun er 95 prosent sikker på at du har en alvorlig sykdom – hva gjør du?

Hva når FNs klimarapport sier at det er 95 prosent sikkert at klimaendringene er menneskeskapte?

Lege og helse som analogi for klimaforskere og klimaendringer er et eksempel på virkningsfull framing. Framing, eller innramming som jeg velger å kalle det, handler om at måten vi forteller om noe på, har stor betydning for hvordan det oppfattes av mottakeren. Innpakning har mye å si. I eksempelet ovenfor ”innrammes” troen på vitenskap på en måte som gjør den mer relevant for folk, og vi påminnes samtidig hvor ekstremt sikkert 95 prosent er. Hadde det vært vår egen helse som sto på spill, hadde vi nok ikke ventet lenge med å handle ved 95 prosent sikkerhet.

Negativ vs. positiv framing

Ordvalg og framing kan også påvirke valgene vi tar i det daglige, og ordvalg kan virke ulikt på ulike individer. I et eksperiment ble amerikanske forsøkspersoner bedt om å velge én av to flybilletter. Billettene var like, bortsett fra at det ”grønne” alternativet var dyrere, fordi denne billetten inkluderte en karbonavgift. Dette ekstrabeløpet ble enten innrammet negativt (som en avgift) eller positivt (som en erstatning). Som forventet valgte forsøkspersonene oftere den grønne billetten når ekstrabeløpet ble kalt en erstatning enn når det ble kalt en avgift. Men når forskerne så nærmere på forsøkspersonenes politiske preferanser, viste det seg demokrater ikke lot seg påvirke av om beløpet var kalt erstatning eller avgift: de kjøpte den grønne billetten like ofte uansett. Republikanere derimot, var mye mer motvillige til å kjøpe det grønne alternativet når det ble innrammet som en avgift, men mer villige når det ble kalt en erstatning.

Andre eksempler på innramming er hvordan det alltid snakkes om kostnadene ved å bremse klimaendringene. Det vil koste en formue, sier folk, og hva om ikke klimaendringene er reelle? Kanskje bør det ikke kalles en kostnad, men en forsikring. Folk bruker en formue på å forsikre hus, bil og liv – men få vil sutre om at dette var bortkastede penger når året er omme og ingenting galt skjedde.

Bilde

Fra krise og forsakelse til muligheter og glede

Et annet aspekt er at klimaendringer nesten alltid rammes inn i snakk om krise, kostnader og forsakelser. Hæ, får jeg ikke fly? Eller spise kjøtt, jeg som elsker kjøtt? Skal det bli dyrere å kjøre bil? Skal noen nekte meg å kjøpe tingene jeg vil? Og går jorda til helvete? Det er ikke rart det blir fristende å søke tilflukt i en boble av fornektelse, hvor vi heller fortsetter som før og later som ingenting. Kanskje ville det blitt enklere å handle klimavennlig om det klimavennlige oftere ble innrammet som noe som byr på muligheter, noe som faktisk kan være bra for oss av flere grunner. Som at:

  • Sterk forbruksvekst i Norge siden 50-tallet ikke har gjort nordmenn det spor lykkeligere. Så er du ulykkelig, ikke tro at lønnspålegg eller ny iPhone vil bedre saken.
  • Å sykle til jobb er digg, sunt og raskt.
  • Vi bør ta vare på naturen av minst 1000 grunner, men blant annet fordi de aller fleste (særlig nordmenn, vil jeg tro) kan skrive under på at det å være ute i naturen er noe av det beste vi kan gjøre for både mental og fysisk helse. Da Aftenpostens lesere besvarte spørsmålet «Hva gjør deg lykkelig», gikk «Tur i skog og mark» av med seieren. Siden fulgte 2. Positive tilbakemeldinger, 3. Musikk,  4. Våren og 5. Kjærlighet. Nå var ikke dette noen vitenskapelig undersøkelse, men det er helt i samsvar med annen lykkeforskning at naturopplevelser gir lykke, mens ting og tang og statussymboler kommer langt nede på lista av lykkeskapere. Tvert i mot tyder flere studier på at å være materialistisk gjør deg mindre lykkelig. En studie fra Singapore fant at studenter som hadde sterke materialistiske verdier også rapporterte om lavere selvrealisering, vitalitet og lykke, og mer angst og sykdomstegn enn sine mindre materialistiske medstudenter.
  • Å kutte ned på kjøttspising er ikke bare bra for klimaet. Spiser du mindre kjøtt, kan du samtidig forlenge livet, bli friskere og få mer energi, reduserer dyrs lidelser og spare penger.

Eller hva om klimaforskere oftere kunne snakke om hvorfor de er opptatt av klima, ikke bare om grafer og tall? Hvilke arter fascinerer dem? Hvorfor frykter de klimaendringer? Hvilke følelser har de for naturen? Filosof Arne Johan Vetlesens essay Viktigere enn håp har mange av disse elementene. Essayet er fritt for abstrakte og ofte intetsigende tall, men snakker til hjertet og følelelsene. Resultatet er at det røsker i oss. For hvem blir engasjert av frasen «klima er vår tids største utfordring», nå hørt gjentatt en million ganger?

God framing 1: Do the Green Thing

Et eksempel på inspirerende klimakommunikasjon er Do the Green Thing, en samling av morsomme videoer og bilder om hvordan man kan leve grønnere.

BildeBilde

Bilde

Bilde

Bildene er hentet fra Do the Green Things tumblr.

God framing 2: Harvest

Et annet eksempel på vellykket innramming av klimasaken er Harvest, nettmagasinet om mennesket og naturen. Her er det ingen pekefingre og dommedagshistorier, men det flommer av natur- og turglede, fascinasjon og kunnskap om hva som skjer i naturen, pakket inn i delikat layout og eventyrlige bilder. Sannsynligvis gir artiklene flere enn meg lyst til å ta vare på dette vidunderet av en klode. Hvis man selv opplever glede og fascinasjon i naturen, blir kanskje det å ta vare på den noe som gir mening og motiverer i seg selv, i stedet for et offer og en tvangtrøye dyttet på av myndighetene.

Mange studier viser nettopp at lysten til å ta vare på miljøet øker jo mer man selv er ute i naturen og føler seg i kontakt med naturen. Hvor mye man var ute i naturen som barn, er for eksempel en av de viktigste faktorene for miljøvennlig atferd seinere i livet.

I en studie gjort tidligere i år, ble en gjeng med barn tatt med på sommerleir i Spania. Noen av barna var på leir ute i naturen, mens noen var på leir i byen. Etter oppholdet viste barna som hadde vært på leir i naturen mer miljøvennlig atferd, de følte seg mer tilknyttet naturen, de hadde større intensjoner om å dra ut i naturen i framtida, og de hadde et mer økologisk verdenssyn. Byleirbarna hadde ikke forandret seg på noen av disse punktene. Konklusjon: opp i fjellet, ut på sjøen og inn i skogen med barna!

PS Et annet eksempel på framing skrev jeg om i dette innlegget: New Yorks søppelkasser for restavfall er merket «til søppeldynga» i stedet for «restavfall». Effektiv innramming.

Dette var bloggpost nummer 2 i serien om klimapsykologi, skrevet med utgangspunkt i en konferanse om klimapsykologi holdt på BI 10. oktober. Her snakket Asun St. Clair og Christian Bjørnæs fra Cicero blant annet om framing i klimakommunikasjon. Per Espen Stoknes fra BI snakket om psykologiske hindringer som kan gjøre at vi ikke tar klimasaken innover oss. Han pekte blant annet på hvordan klimasaken ofte innrammes som krise, kostnad og forsakelse.

Andre poster om klimapsykologi fra BI-konferansen:

#1 Klimapsykologi: Introduksjon.

#3 Klimaparadokset: Hvorfor handler vi ikke?

Andre poster om klimapsykologi:

Indre og ytre verdier: Hvorfor motivasjonen bak handling ikke er likegyldig

Å fly – et moralsk spørsmål?