Urealistisk optimisme: Det skjer aldri meg

DIGITAL CAMERA

Optimisme er en fantastisk ting. Den skaper teknologisk framgang og motiverer gründere. Den gjør at vi tør å hoppe inn i nye forhold selv etter å ha fått hjertet knust. Den lar oss tro at vi går enn sunn og god framtid i møte. Optimisme er rett og slett nødvendig for å klare å leve.

Men vår evige optimisme kan også bidra til å ødelegge vår egen framtid. Uansett hvor rasjonelle vi tror vi er, preges de aller fleste av oss nemlig av det psykologer kaller urealistisk optimisme eller optimismebias. Dette er en tankefeil som får oss til å undervurdere vår personlige risiko for å rammes av alt fra sykdommer og røykavhengighet til klimaproblemer. Kall det naiv optimisme.

Andre, men ikke meg…

I en studie ble en gruppe studenter bedt om å vurdere sannsynligheten for at 1. de selv, og 2. en tilfeldig medstudent, kom til bli rammet av ulike sykdommer og andre lite hyggelige hendelser gang i framtida. Hva er sjansen for at du/en tilfeldig person får hjerteatakk, kreft, MS, tar livet sitt, blir drept?

Hva tror du skjedde? Jo, for nesten alle de hypotetiske hendelsene så vurderte folk at en tilfeldig medstudent hadde høyere risiko for å bli rammet enn det de selv hadde. Her er det altså noe som ikke går opp.

Selv om det selvfølgelig er hyggeligst å tenke at man aldri vil få kreft eller hjerteatakk, og bekymring absolutt ikke er helsebringende heller, kan denne optimismen være problematisk. Livsstil øker som vi vet risikoen for mange sykdommer. Men hvis man uansett ikke tror man vil få kreft eller hjerteatakk, oppleves kanskje ikke trening, kosthold, stress og røyking som så viktig. Studier viser også at røykere tror de har lavere risiko for å dø av røyking enn det ikke-røykere mener at røykere har (selv om røykere og ikke-røykere var helt enige om hvor dødelig røyking generelt er. Røykerne følte bare ikke at dette gjaldt dem selv). Dessuten tror over halvparten av de som røyker at de lett kan slutte. Selv om 7 av 10 voksne røykere har prøvd å slutte uten å få det til.

En annen studie viste at studenter som trodde de hadde den minste risikoen for å utvikle et alkoholproblem i forhold til sine medstudenter, var de som to år senere hadde høyest sjanse for å faktisk ha fått et alkoholproblem. Optimisme er ikke bare sunt, altså.

optimisme

Begge bilder: Flickr

Det har ikke skjedd til nå

Det er ikke bare når det gjelder egen helse vi tror vi er heldigere enn andre. Vår urealistiske optimisme slår også inn når vi vurderer risiko for klimaendringer og miljøproblemer. Flere studier viser at folk tror de har mindre risiko for å rammes av miljøproblemer og klimaendringer enn det både naboen (!) og mennesker i andre land har.

En viktig grunn til urealistisk optisme er sannsynlig den (irrasjonelle) tanken om at «når det ikke har skjedd ennå, så er det usannsynlig at kommer til å skje i framtida.»

Mange mener at optimisme er en del av menneskets natur, et trekk som er blitt selektert fram av evolusjonen. Våre forfedre fikk seg nok enklere både bytte og partner dersom de var optimistiske. Men er det den naive optimismen som nå skal ødelegge for oss?
 

 

Kattelykke


DSC_0005

Pus hjemme på gården har fått fire små. Nå er de seks uker gamle, og hver morgen da jeg var hjemme på juleferie, våknet jeg av seksten labber som galopperte fram og tilbake på naborommet, kastet seg fra stol til stol, klatret i duken og bykset etter kattemammas hale.

DSC_0218

Det fikk meg til å tenke på et foredrag jeg var på med miljøpsykolog Per Espen Stoknes i høst. Han snakket om skillet mellom fascinasjon og fokusert oppmerksomhet. Mens fascinasjon er den typen oppmerksomhet vi bruker når vi bare sitter og ser ut av vinduet eller lar blikket vandre over landskap, er fokusert oppmerksomhet den vi bruker når vi jobber, ser på tv eller leser. Tenk over hvor mye av dagen vi bruker fokusert oppmerksomhet! Andelen har for egen del blitt mye større de siste åra, med smarttelefonens inntreden. Reaksjonen min når jeg ser at det er tre minutter til trikken kommer, er å ta opp telefonen og sjekke Facebook.

fascinerende: noe som griper tak i en av begeistring (Wiktionary)

Hva gjør det med oss, når så mye oppmerksomhet vår er fokusert, og så lite er ren fascinasjon?  En av grunnene til at det gjør så godt for humør og tanker å være ute i naturen, kan være at vi da bruker fascinasjonsoppmerksomheten. Vi slipper å tenke, evaluere og konsentrere oss om det vi ser, men kan bare la blikket vandre og registrere det rundt oss, rett og slett la oss fascinere. Og tror du at du slapper av når du ser på TV? I følge Stoknes er tv-seing blant aktivitetene som er den aller sikreste veien mot utbrenthet. Jo mer du ser på tv, jo større er faren for å bli utbrent. Så når du er sliten og trøtt, kanskje trenger du å skru av den fokuserte oppmerksomheten, og heller la deg fascinere. Gjennom å sitte og glane, ut av vinduet, på bylivet, på en elv eller – her kommer poenget mitt – på dyr. I jula kjente jeg på hvor deilig det var, å bare sitte å se på kattungene, hvordan de leker, sover, dier, koser og utforsker. Ikke rart kjæledyr gjør deg lykkelig.

Så – nyttårsforsettet mitt for 2014 er ikke mer trening, grønnsaker eller studiestruktur: men mer fascinasjon!

Trangt rundt matfatet

DSC_0138

DSC_0006      DSC_0146   Morgenvasken.DSC_0165 DSC_0168 DSC_0178   DSC_0151

Klimapsykologi #3. Klimaparadokset: Hvorfor handler vi ikke?

DSC_0483

Jo sikrere klimaforskerne er på at klimaendringene er menneskeskapte (97-98 prosent tror dette), jo mindre bekymret blir mannen i gata. I 1989 svarte 39 prosent av nordmenn at de var svært bekymret for drivhuseffekten og klimaendringer. I 2011 var andelen sunket til 6 prosent. Og mens 74 prosent av nordmenn var enige i at klimaendringene er menneskeskapte i 2009, var andelen som var enige i dette sunket til 65 prosent i 2011.

Det er dette psykolog Per Espen Stoknes kaller klimaparadokset. På konferansen om klimapsykologi på BI 10. oktober pekte Stoknes på fem mulige psykologiske forklaringer på dette paradokset.

1. Klima virker fjernt

Klimaendringer framstår som noe fjernt i både tid og rom. Skal dette skje om 200 år? De fleste av oss har nok med å planlegge morgendagen, eller i ekstremt fall tenke fram til neste sommerferie.

Dessuten er klimaendringer usynlige. Vi merker ikke klimaendringene på kroppen (i alle fall i liten grad her til lands, enn så lenge). Stoknes viste Supertramps albumcover fra 1975, med tittelen «Crisis? What crisis?», hvor en mann sitter uaffisert og soler seg mens fabrikkpiper spyr ut røyk i bakgrunnen.

supertramp

Problemet er at klimautslipp har blitt noe enda fjernere siden 1975. I dag føler vi at vi puster ren luft, vi er skjermet for synlig forurensing og lever tilsynelatende i en ren verden. Krisen blir dermed lettere å ignorere, enda den har blitt mer alvorlig.

I tillegg er klima fjernt ved å ofte omtales abstrakt. Det snakkes om CO2 og temperaturøkninger og kvoter, som folk flest ikke greier å se for seg. CO2 skulle hatt en farge!

At fjernhet resulterer i at vi ikke tar krisen innover oss kan forklares evolusjonært. Gjennom evolusjonen har vårt kognitive system utviklet seg til å fungere sånn at vi minker risikoer som virker fjerne, men overvurderer risikoer som er nære. Slik overlevde forfedrene våre, ved å rømme fra umiddelbare farer. Jeg vil tro at de fleste bruker mer tid på å bekymre seg for eksamen, kjærlighetsforhold og morgendagens jobbmøte, enn for klimakrise.

Konklusjon: Vi må få klimaendringene til å virke nærmere. Ekstremvær har eksempelvis dessverre vist seg veldig effektivt for å øke folks bekymringer og engasjement for klima.

2. Kulturelle filtre

Det er en vanlig misoppfatning at manglende klimaengasjement skyldes at folk ikke har nok kunnskap. Stoknes kaller dette «tom bøtte-modellen». Folk ses på som tomme bøtter som bare ikke vet nok om klimakrise. Fyll opp bøtta med kunnskap, så begynner nok folk å handle! Dette har gang på gang vist seg å være feilslått. Kunnskap fører ikke til handling.

Problemet er ikke at bøtta er tom, problemet er at den er full. Full av kulturelle filtre og holdninger. For eksempel vil folk med høy utdanning som allerede har en holdning om at staten bør være minst mulig, være skeptiske til klimavitenskap fordi de misliker løsningen på klimaproblemet: nemlig at staten må blande seg inn mer for å redusere klimautslipp. Fordi de er skeptiske til løsningen, bruker de intelligensen sin på å finne feil ved budskapet, for eksempel ved å kritisere klimaforskning for å være dårlig og useriøs, si at klimaendringer er naturlige etc.

Dette kalles i psykologien for confirmation bias (bekreftelsesbias). Vi liker og er enige i informasjon vi allerede tenkte i utgangspunktet, og ignorerer eller lar være å tro på informasjon som går på akkord med det vi opprinnelig tenkte. Jeg er glad i sjokolade, og føler at det er bra for meg. Jeg vil sannsynligvis lytte til informasjon som sier at sjokolade er sunt, og vektlegge denne informasjonen mer enn informasjon som sier at sjokolade er usunt.

Confirmation bias kan føre til polarisering, ved at de som allerede er skeptiske til menneskeskapte klimaendinger bare lytter til informasjon som motsier dette, mens de som tror på menneskeskapte klimaendringer lytter til informasjon som bekrefter dette og ignorerer informasjon som motsier det.

Konklusjon: Problemet er ikke at folk vet for lite om klimaendringer. Problemet er at de har filtre i form av en masse andre verdier og holdninger, som klimainformasjonen sendes gjennom. Disse filtrene påvirker hvordan individer tolker informasjonen om klimaendringer. Klimakommunikasjon må dermed tilpasses verdiene ulike folk allerede har.

3. Lite handling svekker holdninger

En beslektet misoppfatning er at hvis man har en holdning («Klimaendringer er menneskeskapte»), så styrer denne handlingen («Jeg må redusere klimautslippene mine. Jeg slutter å fly og spise kjøtt, skal kjøpe mindre.» etc).

Virkeligheten er ikke sånn. Ofte står handlingene våre i strid med verdiene. «Jeg vet det ikke er bra å kjøre masse bil, men jeg gjør det likevel.» Det som da skjer, er at i stedet for å tilpasse handlingene våre til holdningene, så gjør vi heller motsatt: vi tilpasser holdningene til handlingene. «Jeg kjører masse bil. Det kan umulig påvirke klimaet.»

Konklusjon: Det er viktig at folk gjøres oppmerksomme på hvilke løsninger som fins samtidig klimakrisen omtales, og hvilke gjennomførbare handlinger de kan gjøre som er mer klimavennlige. Hvis ikke kan klimakrisemaksimering føre til en motreaksjon i form av at folk ender med å bry seg enda mindre, fordi de ikke vet hva de selv kan gjøre, og så tilpasser holdningen til ikke-handlingen sin. Nudging kan her spille en viktig rolle, i å for eksempel synliggjøre hva som er mest klimavennlig å velge.

4. Dissonans styrker fornektelse

Det har vært en del snakk om Leon Festingers teori om kognitiv dissonans og parallellen mellom røyking og klimafornektelse. For dem som ikke kjenner teorien, kan den illustreres med et eksempel med røykere: Mange røykere slites mellom to motstridende erkjennelser. 1. Jeg røyker og 2. Røyking fører til kreft. Når to erkjennelser er i konflikt på denne måten, oppstår kognitiv dissonans. Handlingen (jeg røyker) og kunnskapen/holdningen (røyking er farlig) stemmer ikke overens. Fordi vi mennesker er glade i å være konsistente, er dette ubehagelig, og vi orker ikke å ha det sånn. Derfor reagerer vi med å dempe dissonansen, så atferd og tanke blir mer i overensstemmelse. Dette kan gjøres på flere måter:

1. Vi endrer på en eller begge erkjennelsene. «Jeg røyker virkelig ikke så mye.»

2. Vi endrer på hvor viktig vi tror den ene erkjennelsen er. «Det er jo mange som røyker som ikke får kreft, det er sikkert ikke så farlig.»

3. Vi legger til en tredje erkjennelse som minker gapet mellom de to forrige. «Jeg trener og spiser så sunt, så da har det ikke noe å si at jeg røyker.»

4. Vi benekter at de to erkjennelsene henger sammen. «Det er dårlig bevis for at røyking faktisk fører til kreft.»

Eksempelet med røyking kan enkelt skiftes ut med personlige klimautslipp, som Per Espen Stoknes gjør her:

IMG_6814

De fleste av oss lever nettopp med to motstridende erkjenntelser når det kommer til klimautslipp: 1. Jeg har høye utslipp, og 2. CO2 fører til klimakaos. Spriket er ubehagelig, og kognitiv dissonans oppstår. For å redusere ubehaget, kan vi:

1. Endre én eller begge erkjennelser: «Mine utslipp er virkelig ikke så store.»

2. Endre på hvor viktig vi tror den ene erkjennelsen er. «Bevisene for at CO2 fører til oppvarming, er svake.»

3. Legge til en tredje erkjennelse som minker gapet mellom de to forrige. «Jeg har innstallert varmepumpe, så da har ikke turen til Thailand så mye å si.»

4. Benekte at de to erkjennelsene henger sammen. «Det er ikke bevist at CO2 og klimaendringer henger sammen.»

Konklusjon: Ubehaget som oppstår når det vi gjør og det vi vet ikke går i samme retning, er så ubehagelig at vi kan ende med å benekte det vi egentlig vet. Desto viktigere er det dermed å gjøre det lettere for folk å endre handling – dvs velge det som er miljøvennlig – så kan miljøvennlig holdning også styrkes.

5. Klima innrammes som krise, kostnader og forsakelse

Altfor ofte snakkes klima om som krise, det snakkes om hvor mye det vil koste å reversere klimaendringene, og det snakkes om alt vi må ofre for å få det til. Framing skrev jeg mer om i forrige innlegg om klimapsykologi. 

Konklusjon: Vi må finne nye rammer når vi snakker om klima. I stedet for dommedagshistorier, fortell historier om hva slags samfunn vi vil ha, med rent vann, luft, jord og energi, et samfunn med rettferdighet, solidaritet, helse og lykke, teknologisk optimisme…I stedet for å snakke om alle pengene det koster å hindre planeten i å bli ødelagt, bør vi snakke om at vi ikke har råd til å ødelegge den. Og helse og lykke bør være verdier på linje med penger. Som Bhutan har gjort ved å innføre brutto lykkeprodukt i tillegg til brutto nasjonalprodukt.

Dette var bloggpost nummer 3 i serien om klimapsykologi, skrevet med utgangspunkt i en konferanse om klimapsykologi holdt på BI 10. oktober,

Andre bloggposter i serien:

Klimapsykologi #1: Introduksjon.

Klimapsykologi #2: Framing: Språk er makt