Solcelledrevet sightseeing

IMG_6596På den italienske øya Ustica har de innført noe ganske så genialt til folket: elsykler!

Øyboere og turister kan kjøpe sykkelkort på samme måte som man kjøper bysykkelkort i Oslo, og få bruke elsykler 4 timer om dagen i 1 dag, 1 uke eller 1 år. Syklene står plassert rundt på fire ladestasjoner på øya (øya er bare 9 x 9 kilometer stor, så dette er ganske tett), løses enkelt ut med kortet, og lades med solcellepanel når de ikke er i bruk.

IMG_0536

Elsyklene tok oss til morgenbad, til kveldstur for å se på solnedgangen, på sightseeing blant esler, vinranker og olivenlunder. Etter en lang dag på stranda var det nydelig å kunne sette på elgiret og speede opp den bratte bakken hjem, uten å bli svett i det hele tatt. Når får vi elsykler som bysykler i Oslo, tro?

IMG_0530  IMG_0607

Elsykler er i ferd med å bli en hit også i Norge. I avisa Hadeland kan du i dag lese om den spreke 89-årigen Ida Dæhlen, som suser rundt på elsykkel.

Den kan gå ganske fort når jeg gir «gass», samtidig som den er veldig kjekk i motbakker. Jeg lader batteriet rett utenfor inngangsdøra. Ida Dæhlen (89)

Skjermbilde 2014-07-01 kl. 20.48.50

 

Advertisements

Å fly – et moralsk spørsmål?

DSC_0073I dag vil jeg skrive om å fly. Noe som framkaller de aller beste og de aller verste følelsene i meg.

Å fly er frihet, å være på vei, en lovnad om at alt kan skje. Det er å være 18 år på vei til bestevenninna i Los Angeles, det er å aldri ha 19-årsbursdag fordi jeg forlot USA dagen før og ankom Vietnam dagen etter bursdagen min, det er å dra hjem for å feire jul i Norge med familie og venner jeg ikke har sett på et halvt år. Det er å reise, det beste jeg vet i hele verden.

Samtidig er det min største klimasynd. Som enkeltperson kan jeg spise linser og sykle for harde livet, men så lenge jeg flyr til Argentina på ferie så blir klimaregnskapet likevel begredelig. Det er noe jeg vet jeg bør la være å gjøre.

Hver gang jeg ser reklame for flyreiser som koster det samme som to halvlitere, begynner to minimennesker inni hodet mitt å hoppe opp og ned. Den ene drømmer om papegøyefisk, svaiende palmer og italienske cafeer og skriker ”Gjør det, gjør det! Bestill nå, før du rekker å tenke deg om! Du har jo råd! Snart har du fast jobb og kan ikke spontanreise mer!”. Den andre skriker: ”Nei! Er du dum i hodet! Klart du ikke kan fly dit nå! Du har allerede flydd til USA i år! Tenk på alle klimagassutslippene!”

DSC_0094

Andesfjellene

En god venn

For noen år siden skulle jeg på førjulstur med mamma til Paris. Vi skulle bare være en langhelg, handle julegaver, spise crème brûlée og kose oss. Tidligere samme år hadde jeg flydd til USA, videre derfra til Asia, og hjem igjen, og i tillegg flydd på sommerferie til Italia og til Tromsø for å studere. Jeg fortalte gledesstrålende om den kommende Paris-turen til en jeg kjenner. Hun responderte med å si at det høres jo veldig hyggelig ut, men la til: ”Jeg tenker meg alltid godt om før jeg flyr noe sted. Jeg har vært på en langtur med fly i år, og da legger jeg resten av ferieturene til Norge eller steder jeg ikke trenger å fly til. Det er ikke bra å fly så mye, vet du.”

Jeg ble forfjamset og ubekvem og visste ikke helt hva jeg skulle si. Det var jo en lite hyggelig reaksjon på at jeg skulle på en velfortjent ferie til Paris etter eksamen. Men jeg mumlet vel noe om at jeg visste jo egentlig det, og var enig.

Siden har jeg derimot tenkt på denne samtalen mange ganger, og vært veldig takknemlig for at hun turte å si det hun gjorde. Selv om det var ubehagelig og gjorde meg litt sint der og da, gjorde det noe med meg. I årene etterpå har jeg alltid tenkt meg om før jeg kjøper en flybillett. Jeg er langt fra noen klimahelgen, og har flydd mange både lange og korte turer. Men jeg tar toget om jeg skal til Bergen, Trondheim, Sørlandet (og Lofoten!). Jeg tok toget til konferanse i Nederland i høst. Da jeg bodde i Torino reiste jeg med tog om jeg skulle til Paris, London, Sicilia, Venezia eller Roma. Og jeg drar ikke på shoppehelger med fly. Hvis jeg først flyr, vil jeg være borte så lenge som mulig, og fly må være eneste alternativ. Og har jeg ikke tid til å ta tog i stedet for fly, så får jeg heller dra en gang jeg har tid, eller legge en studiedag til toget.

246637_2112952020663_5953441_n

Ankomst til Venezia med tog.

Frykten for å si fra

Burde si fra mer, når folk vi kjenner gjør ting som er ubetinget og udiskutabelt dårlig for klimaet? Vi vet jo at noe av det vi bryr oss aller mest om når vi tar valg, er hva andre syns om oss og hva folk vi identifiserer oss med gjør – så venner kan ha enorm påvirkningskraft. Eller må folk få gjøre som de vil? Jeg har prøvd noen få ganger, når venner forteller at de har bestilt flere Syden-turer, langhelgener og vennebesøk i Norge i løpet av kort tid – alt med fly, å forsiktig ymte frampå med at det kanskje går an å ta tog dit? Men fy, så ubehagelig det er! Man vil jo helst være en blid og grei venn som sier ”Å, så stas! Det fortjener du! Kos deg!”. Folk setter dessuten naturlig nok opp forsvarsmekanismene når livsstilen deres kritiseres, fordi det er utrolig ubehagelig å bli kritisert: Man forsvarer seg med at man må, man har ikke tid til å ta tog, man er så glad i å reise, reise fører til forbrøring mellom folk, og dessuten skal ikke enkeltindivider måtte ha dårlig samvittighet for å fly! Da får myndighetene gjøre det vanskeligere og dyrere, om det er så ille. (Jeg tenker jo alle disse tingene selv også).

Samvittighet er sunt

Hvorfor er det så vanskelig å si fra? ”Å fly er blitt et moralsk spørsmål” skrev Dagsavisen på lederplass i fjor. Yes! Tenkte jeg. Dessverre var det ikke klima de snakket om, men kabinansattes jobbfohold (og for all del, det er kjempeviktig). Men jeg mener at det ER et moralsk spørsmål hvor mye man flyr, også av klimagrunner.

Hele tida får vi høre at vi må slutte å ha dårlig samvittighet. Du er flink nok, bra nok! Vær fornøyd med deg selv! Jeg syns folk skal være fornøyd med å kjenne på litt dårlig samvittighet, jeg. Den trenger ikke gå amok fordi om man dropper trening eller sier nei til en venneavtale, men den bør rope og skrike når man vurderer å fly på nok en helgetur for å shoppe.

Hvis en du kjenner hadde skrytt av at han mishandlet hunden sin eller slo ned en tilfeldig person på gata, er det en selvfølge at du hadde sagt fra (håper jeg) og lurt på hvor personens moral var. Det er en selvfølge at friske mennesker får dårlig samvittighet når de sårer eller skader andre mennesker og dyr. Hvorfor får vi ikke like dårlig samvittighet når vi gjør ting som skader livsvilkår for framtidige generasjoner dyr og mennesker?

Da jeg fikk kommentaren fra min venn om at man bør tenke seg om før man flyr så mye, var det selvfølgelig ikke nytt for meg at flying fører til massive klimagassutslipp. Og det kan umulig være ukjent for dem som setter seg på flyet i 24 timer for å tilbringe 1 uke på Hawai heller (Ja, Ving tilbyr faktisk 1 ukes chartertur til Hawaii!). Jeg tror den samme tankesvikten inntreffer her som for andre ting vi egentlig vet at er samfunnsproblemer vi selv bidrar til: Det er så utrolig vanskelig å begripe at summen av MINE og dine små enkelthandlinger er det som fører til at skisporet nå regner bort i februar. At naboen flyr mer enn deg, betyr ikke at din flying ikke har betydning.

Fly mindre, opplev mer

Jeg håper dere ikke har mistet leselysten ennå. Som jeg har skrevet om før er det jo nemlig lite konstruktivt å snakke negativt om klimavennlige handlinger, og spille på negative følelser som dårlig samvittighet. Ingen har lyst til å slutte å gjøre ting man liker, for så å få et kjiperere liv. Nå tenker dere kanskje at det er uaktuelt å kutte ned på det dere liker aller best, og at mindre flying betyr forsakelse av gode opplevelser.

Den gode nyheten er at jeg har tenkt meg om, på de gangene jeg har valgt et annet transportmiddel enn fly når jeg har reist. Og alle disse tog-, buss- og båtreisene er noen av mine aller fineste, mest spennende og eksotiske reiseminner. De innebærer alle noe mye mer enn en trang flyreise noen gang kunne gitt meg. Blant noen fine minner:

Tog Milazzo – Torino

Visste du at det går direktetog hele veien fra Palermo på Sicilia til Torino i Nord-Italia? Etter å ha vært på språkkurs på Sicilia, tok jeg tog direkte til Torino (19 timer), hvor jeg skulle bo. En bedre introduksjon til landet hvor jeg skulle bo den neste året, kunne jeg ikke fått. Toget kjørte på ferje over til fastlandet, og vi gikk ut på dekk og så Sicilia forsvinne i det fjerne. Siden kjørte toget oppover langs hele kysten av Italia. Jeg fikk innblikk i det delte forholdet mellom sør- og nord-Italia ved å snakke med de to sicilianske damene jeg delte kupé med, og ble sjarmert i senk da jeg skjønte at de i stedet for å si ”treno” for tog, som jeg hadde lært på språkkurset, sa ”træææno”. På kvelden la jeg meg for å lese i overkøya, og sov som en stein i 10 timer. Morgenen etter var jeg framme i sentrum av Torino, noen minutters spasertur fra leiligheten jeg skulle bo i.

Tog Hanoi – Hué (Vietnam)

Jeg så ingen andre turister på nattoget (ca. 12 timer), så det var en eksotisk opplevelse for en førstegangsbackpacker. Da jeg våknet om morgenen, hang gutten i overkøya og lente seg over senga mi og stirret på meg. Han syntes nok det var eksotisk han også. Så fikk jeg vann og mat av en eldre dame som sov i samme kupé, hun smilte bredt og jeg takket som best jeg kunne uten språk.

Tog Oslo  – Trondheim – Bodø, Hurtigruten til Svolvær

Vi leide sykler på Svolvær, og syklet og campet i Lofoten. Før turen begynte, hadde vi allerede sett og opplevd en hel masse, ved å ta tog helt fra Oslo! Å småvåkne når vi nærmet oss Bodø, og oppdage at sola allerede var oppe, fordi vi i løpet av søvnen hadde ankommet midnattssolas rike, var magisk.

Buss Santiago (Chile) – Buenos Aires (Argentina)

20 timer i luksusbuss med svært og deilig skinnsete som kunne dras bakover til en seng, vartet opp av en kelner som kom med treretters middag akkompagnert av små flasker Malbec-vin, og te, kaffe eller champagne til desserten. I tillegg fikk vi en liten flaske rødvin til å sove på. Bussen klatret seg oppover Andesfjellene og ned igjen, så kjørte vi forbi innsjøer og etter hvert gled landskapet over til pampas. Da natta kom, var det bekmørkt i slettelandskapet, jeg lå inntil vinduet og hørte på musikk mens jeg så opp på den klare himmelen full av stjernebilder helt ulike Norges.

DSC_0268

DSC_0262

DSC_0295

Argentina, sett fra bussvinduet

Tog Oslo – Rotterdam – Paris

I høst var jeg på konferanse om nudging i Rotterdam. Da tok jeg toget, og etter konferansen dro jeg til Paris og var der noen dager, før jeg dro hjem. For første gang på så lenge jeg kan huske satt jeg med nesa i en bok i flere timer, og leste den fra perm til perm i ett strekk, mens jeg drakk rødvin fra togcafeen. Innimellom så jeg ut og registrerte at vi var i et nytt land.

DSC_0743

Franske rapsåkre

IMG_7784

Bonusdager i Paris